Det forsvinner mennesker hele tiden. Det er folk som gråter over disse tapene, og aldri kommer seg etter det. Hele tiden er dette et tilfelle! Men uansett hvor unødvendig, trist, ufattelig og rart det er, dør mennesker rundt oss. Noen mener det er sånn det fordi en Gudeskikkelse har latt det skje, og andre mener det er en tilfeldighet. Når du ser på nyhetene er du så langt unna virkeligheten at du ikke klarer å ta det innover deg. Selv om det står at en bombe drepte 30 sivile eller ett lite jordskjelv rammet en by og mange ble husløse, føles det bare som om noen knipser deg på hånda. Men hvor mange er det ikke som gråter og har vondt i hele kroppen for å ha mistet en de bryr seg om?
Jeg tenker på deg mye mindre enn det jeg føler jeg burde. Det kan gå flere dager før jeg tenker på deg overhode. Det beklager jeg på det sterkeste, og selv om jeg tenker på deg, føles det ikke som deg. Det er som jeg nesten ikke har kjent deg, eller at jeg aldri har vært borti deg. Som nyhetene. Jeg prøver å tenke på ting vi har gjort sammen, eller prøve å huske stemmen din, eller hva du pleide å si. Det er som om noen har visket det ut. Kanskje likså greit, ikke det at du ikke er noe som man ikke trenger å huske på, men det gjør litt vondt å tenke på deg. For du var så bra. Vent! Jeg husker noe. Når vi skulle spille fotball om sommeren, ble jeg skikkelig glad når du var der. Også smilet ditt, syns det var så fint. Og da du og Robin hoppa ut vinduet mitt fra andre etasje. Og når vi var i hallen, det gikk fra fotball til å bli rugby. Det var så gøy! Og desember 2010, når du fortsatt var varm, satt du på en julesang på repeat når vi alle lå på sofaen og halv sov. Jeg husker noe, men jeg er redd for å glemme det, jeg er redd for å glemme deg. Nå er det ett svært hull i magen min, sånn uendelighets hull. Det gjør vondt. Jeg vil huske deg. Jeg skal huske deg!
Fortid er fortid. Du er min fortid. Nå skal jeg rydde kjøkkenet, det er min framtid. Jeg kan av og til gå tilbake i tid, men det blir ikke å skje altfor ofte, beklager det, men hadde vært fint hvis du hadde fulgt med på min framtid. Takk!
3 kommentarer:
fint innlegg Nora
Takk Emmeline
Tørr å huske! Tørr å være den du va da og la han være en del av dæ. Det gjør ondt, men tillat dæ å ha det litt ondt. Han e i hjertet dit selv når han ikke e i hodet ditt. Når sorgen blir for sterk e det "lettere" å trakke sæ ut enn å være en del av det. Tørr! Han vil alltid være en del av dæ. Uansett. Mange tanka til dæ <3
Legg inn en kommentar